Rettigheter i spesialisthelsetjenesten

I spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a står: ”De regionale helseforetakene skal sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste i og utenfor institusjon, herunder sykehustjenester.”

Spesialisthelsetjenesten omfatter også rehabilitering.

Rettighetspasient?

Hvorvidt man har rett til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten kommer an på om man defineres som rettighetspasient.

Defineres man ikke som rettighetspasient vil man ha samme krav på rehabilitering i spesialisthelsetjenesten som man vil ha for annen helsehjelp de har ansvar for. Pasientrettighetsloven har konkrete regler for hvem som har et juridisk krav på nødvendig helsehjelp som for eksempel rehabilitering.

I pasientrettighetsloven § 2-1 står: “Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når medisinsk forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp.”

”Nødvendig helsehjelp” i pasientrettighetsloven omfatter også rehabilitering.

Hvem har rett på rehabilitering?

Hvem som er å anse som rettighetspasient og dermed har rett til å få nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten er nærmere presisert en forskrift til § 2-1, hvor vilkårene er som følger:

• Pasienten får en viss grad av redusert livslengde eller ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet dersom helsehjelpen utsettes, og
• pasienten, med det unntaket som er nevnt nedenfor, kan ha forventet nytte av helsehjelpen og de forventede kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt.

Ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet forklares i forskriften som at pasientens livskvalitet uten behandling merkbart reduseres som følge av smerte eller lidelse, problemer i forbindelse med vitale livsfunksjoner som for eksempel næringsinntak, eller nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsnivå.

Med forventet nytte av helsehjelpen menes at det foreligger god dokumentasjon for at aktiv medisinsk behandling kan bedre pasientens livslengde eller livskvalitet med en viss varighet, at tilstanden kan forverres uten behandling eller at behandlingsmuligheter forspilles ved utsettelse av behandlingen.